Sommeren 2006 var igjen reisefoten klar for eventyr, og denne gangen gikk turen til Sentral-Asia, via Moskva, til Kirgyztan. Jeg reiste med organisasjonen: "Norsk misjon i øst" som driver arbeid der. Det var en minneverdig opplevelse.
Vi var en gruppe på eldre folk og oss to unge, noe jeg syntes ble mer og mer "humor" etter som reisen skred frem. Vi landet i Bischek, hovedstaden som ligger på en slette på ca 900 m.o.h. Derfra gikk alt bare oppover. Byen er omkranset av flotte, snøkledde fjell på ca 7000 m.o.h. Et fantastisk syn. Vi besøkte arbeidet noen norske misjonærer er med på å gjøre der i byen, og i området rundt. Barnehjemmet Svetly Put, er blitt redningen for flere og flere gatebarn i Bischek.
Folket her er stort sett kirgisere som har nomadisk kultur, men her er også en del russere som ble igjen etter at landet løsrev seg fra Russland. Folket har stort sett en animistisk tro, selv om islam er på sterk fremmarsj i landet, og det er bare en liten gruppe som er kristne, og de har eksistert i underkant av en generasjon (ca 20 år?)
Etter noen dager i Bischek, gikk turen nordover og oppover til en fjell-landsby som heter Naryn. På veien krabbet bussen seg over et høydedrag på ca 3030 m.o.h. før vi kom til frem til landsbyen. I Naryn hadde en av misjonærene et ublidt møte med en sint kirgiser og en stein for en tid tilbake. Han kom fra det rimelig uskadd, men med et enda mer brennende hjerte for folket i dette landet. Ja, det er forfølgelse av de få som er kristne her. De fortalte historier om utestneging fra samfunnet og familier som ikke ville ha noe med barna sine å gjøre etter at de ble kristne. Da den første kristne døde, ville ikke folk la de kristne begrave sin døde på den vanlige kirkegården, og de ble nok en gang forvist til et øde fjell, langt utenfor byen hvor det i dag står en enslig grav. Her sang vi "Navnet Jesus blekner aldri.." til minne om hun som var død.
Vi besøkte også en gruppe enkle, kristne ledere, og de fortalte rørende historier om hvordan de selv kom til tro, og hvordan de fikk møte forfølgelsens realiteter fra venner og familie. Men de hadde også fått oppleve Guds velsignelse ved at venner og familiemedlemmer var blitt kristne. Vi brøt brød sammen og takket Gud på hvert vårt språk, og vi kjente at vi var en stor familie på tross av språkbariæren.
Turen gikk så videre til de høye fjellene hvor vi overnattet to dager i hustypen jhort, et rundt og tradisjonelt telt av ull. Fjellsidene var dekket av grønne planter og fantastiske blomster, til og med Edelwais! I tillegg fikk vi møte en nomadisk familie i fjellheimen og smake på ekte, kirgizisk, syrnet hestemelk; noe som gav resultat i eksplosiv diarè for enkelte i gruppen. Vi fikk også ri lengre turer på de kirgiziske hestene denne familien eide. Det var en opplevelse uten sidestykke! Kirgizisk fjellheim med utsikt av de skjeldne, på hesteryggen på en smal fjellsti på verdens tak...
Et fantastisk land, med fantastiske folk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar