Sommeren 2006 var igjen reisefoten klar for eventyr, og denne gangen gikk turen til Sentral-Asia, via Moskva, til Kirgyztan. Jeg reiste med organisasjonen: "Norsk misjon i øst" som driver arbeid der. Det var en minneverdig opplevelse.
Vi var en gruppe på eldre folk og oss to unge, noe jeg syntes ble mer og mer "humor" etter som reisen skred frem. Vi landet i Bischek, hovedstaden som ligger på en slette på ca 900 m.o.h. Derfra gikk alt bare oppover. Byen er omkranset av flotte, snøkledde fjell på ca 7000 m.o.h. Et fantastisk syn. Vi besøkte arbeidet noen norske misjonærer er med på å gjøre der i byen, og i området rundt. Barnehjemmet Svetly Put, er blitt redningen for flere og flere gatebarn i Bischek.
Folket her er stort sett kirgisere som har nomadisk kultur, men her er også en del russere som ble igjen etter at landet løsrev seg fra Russland. Folket har stort sett en animistisk tro, selv om islam er på sterk fremmarsj i landet, og det er bare en liten gruppe som er kristne, og de har eksistert i underkant av en generasjon (ca 20 år?)
Etter noen dager i Bischek, gikk turen nordover og oppover til en fjell-landsby som heter Naryn. På veien krabbet bussen seg over et høydedrag på ca 3030 m.o.h. før vi kom til frem til landsbyen. I Naryn hadde en av misjonærene et ublidt møte med en sint kirgiser og en stein for en tid tilbake. Han kom fra det rimelig uskadd, men med et enda mer brennende hjerte for folket i dette landet. Ja, det er forfølgelse av de få som er kristne her. De fortalte historier om utestneging fra samfunnet og familier som ikke ville ha noe med barna sine å gjøre etter at de ble kristne. Da den første kristne døde, ville ikke folk la de kristne begrave sin døde på den vanlige kirkegården, og de ble nok en gang forvist til et øde fjell, langt utenfor byen hvor det i dag står en enslig grav. Her sang vi "Navnet Jesus blekner aldri.." til minne om hun som var død.
Vi besøkte også en gruppe enkle, kristne ledere, og de fortalte rørende historier om hvordan de selv kom til tro, og hvordan de fikk møte forfølgelsens realiteter fra venner og familie. Men de hadde også fått oppleve Guds velsignelse ved at venner og familiemedlemmer var blitt kristne. Vi brøt brød sammen og takket Gud på hvert vårt språk, og vi kjente at vi var en stor familie på tross av språkbariæren.
Turen gikk så videre til de høye fjellene hvor vi overnattet to dager i hustypen jhort, et rundt og tradisjonelt telt av ull. Fjellsidene var dekket av grønne planter og fantastiske blomster, til og med Edelwais! I tillegg fikk vi møte en nomadisk familie i fjellheimen og smake på ekte, kirgizisk, syrnet hestemelk; noe som gav resultat i eksplosiv diarè for enkelte i gruppen. Vi fikk også ri lengre turer på de kirgiziske hestene denne familien eide. Det var en opplevelse uten sidestykke! Kirgizisk fjellheim med utsikt av de skjeldne, på hesteryggen på en smal fjellsti på verdens tak...
Et fantastisk land, med fantastiske folk.
Eventyrlige Afrika
Det begynte med en DTS (Disippel Trening Skole) ombord på Anastasis, det eldste skipet til organisasjonen Mercy Ships. Jeg mønstret på i Nederland, og vi var innom både England, Tyskland og Spania før Afrika stod for tur.
Jeg husker den varme vinden på dekk, og de gyngende bølgene da vi overnattet der under åpen himmel. Stjernehimmelen i Atlanterhavet er eventyrlig. Delfiner svømte ofte foran baugen på skipet, og ble akompagnert med hundrevis av flyvefisk. Kapteinen fant ut at vi hadde god tid før vi seilte inn mot Afrikas kyst, så da fikk vi lov til å hoppe i havet. Noen dykkere passet på under overflaten i tilfelle det skulle komme en hai, eller noe annet stort og skummelt. Jeg så at det var tre svære sverdfisker der i dypet sammen med dem, mens resten av DTSèn plasket på overflaten. Et uforglemmelig minne.
Sierra Leone er et av verdens fattigste land, som for ikke så mange år siden opplevde en grusom borgerkrig. (Filmen "Blood diamonds" gir et godt innblikk i problematikken.) Dette var landet vi kom til, og la til kai i hovedstaden Freetown. På kaia ble vi møtt av hundrevis av glade mennesker som spilte og sang. Dette hadde de ventet på. Over alt vi kunne se var der blikkskur, og slitne murbyggninger. På noen hus var det fortsatt spor etter brann og ødeleggelse. Men folket virket positive, over alt hvor vi gikk ble vi hilset på: "Å påtå" betyr "hvit person" på stammespråket timni eller noe sånt. Ellers snakket de krio i Freetown, noe som minner om en slags barne engelsk. Eks. Om du skal spørre hvordan noen har det, blir det på krio: "How de body?"
Vi møtte utrolig mange mennesker som vi fikk muliget til å hjelpe på forskjellig vis. Hovedoppgaven til skipet var å foreta enkle operasjoner ombord som: svulster, åpen gane, klumpføtter, grå stær, vvf. osv Og mange leger, kirurger og sykepleiere mønstret på for lengere eller kortere tid, for å bidra med sin ekspertise. Skipet organiserte flere ulike team som på forskjellige måter bidrog til lokalsamfunnet rundt Freetown og omegn. Der var de som gikk ut til de ulike skolene med undervisning og tips til lærere, noen lærte de eldste i landsbyene å lese og skrive, andre planla sammen med lokalbefolkningen hvor de skulle bygge latriner og klinikker. Jeg ble med de fleste teamene rundt i området. Det som gjorde sterkes inntrykk var undervisningen til de eldste i en polio-leir. Der bodde mange som hadde fått polio som barn, og som nå mer eller mindre var krøplinger. De var nydelige mennesker, og det var en ære å få hjelpe dem.
Guinea, Vest Afrika (fransk, kom vi til etter en tid i Sierra Leone. Vi skulle bo sammen med Mano-folket i en liten landsby i jungelen i to måneder, ca 7 km fra grensen til Liberia. Vi reiste med African Airlines fra Freetown til Conacry i Guinea. Derfra gikk turen videre inn i landet med et annet gammelt fly. Jeg husker da de satte på luftanlegget etter vi hadde tatt av, så kom det røyk inn i kupeen. Vel, det så ut som røyk, og i tre sekunder var jeg litt urolig for at vi holdt på å bli gasset ihjel.. Men det var bare kondensdamp i det kald luft møtte den svært fuktige og varme lufta i kupeen. Interesant fenomen.
Vi landet på en humpete jord-rullebane i landsbyen N`Zerecore, derfra ble hele teamet på 14 stuet inn i en liten jeep, så bar det videre ut til den lille landsbyen N`Zao. Vi ble stasjonert i et helsestasjons-anlegg som en misjonær holdt på å bygge opp. Vår oppgave ble å hjelpe til med litt bygging, med helsesjekk av landsbyfolk, samt å reise rundt til omkringliggende landsbyer og evangelisere. Vi besøkte et barnehjem med barn fra Liberia som snakket engelsk, ellers var det kun mulig å kommunisere på fransk eller mano så vi brukte en del tolk og kreativt tegnspråk.
Det jeg synes var mest minneverdig, var besøket til fengselet i N`Zerecore. Inni fengselet var det fulstendig anarki, politiet holdt seg på utsiden, og innenfor murene var det den sterkestes rett. Vi hadde med oss mat til fangene, som kikket på oss fra mørke seller i mørke ganger, og som stort sett bestod av velfødde og utmagrede menn fra Liberia. "Taperne" i fengselets maktkamp ble utnyttet på det groveste, og fikk nesten ikke mat. De tok imot maten med store, sultne og hule øyne. Jeg kunne se smerten i blikket deres og de avmagrede kroppene deres fortalte sin egen historie om lidelse...
Vi fikk etterhvert også lov til å fortelle evangeliet til dem, noe som de tok imot med stille lengsel. I en mørk og brutal hverdag, kom det et budskap om håp...
Jeg husker den varme vinden på dekk, og de gyngende bølgene da vi overnattet der under åpen himmel. Stjernehimmelen i Atlanterhavet er eventyrlig. Delfiner svømte ofte foran baugen på skipet, og ble akompagnert med hundrevis av flyvefisk. Kapteinen fant ut at vi hadde god tid før vi seilte inn mot Afrikas kyst, så da fikk vi lov til å hoppe i havet. Noen dykkere passet på under overflaten i tilfelle det skulle komme en hai, eller noe annet stort og skummelt. Jeg så at det var tre svære sverdfisker der i dypet sammen med dem, mens resten av DTSèn plasket på overflaten. Et uforglemmelig minne.
Sierra Leone er et av verdens fattigste land, som for ikke så mange år siden opplevde en grusom borgerkrig. (Filmen "Blood diamonds" gir et godt innblikk i problematikken.) Dette var landet vi kom til, og la til kai i hovedstaden Freetown. På kaia ble vi møtt av hundrevis av glade mennesker som spilte og sang. Dette hadde de ventet på. Over alt vi kunne se var der blikkskur, og slitne murbyggninger. På noen hus var det fortsatt spor etter brann og ødeleggelse. Men folket virket positive, over alt hvor vi gikk ble vi hilset på: "Å påtå" betyr "hvit person" på stammespråket timni eller noe sånt. Ellers snakket de krio i Freetown, noe som minner om en slags barne engelsk. Eks. Om du skal spørre hvordan noen har det, blir det på krio: "How de body?"
Vi møtte utrolig mange mennesker som vi fikk muliget til å hjelpe på forskjellig vis. Hovedoppgaven til skipet var å foreta enkle operasjoner ombord som: svulster, åpen gane, klumpføtter, grå stær, vvf. osv Og mange leger, kirurger og sykepleiere mønstret på for lengere eller kortere tid, for å bidra med sin ekspertise. Skipet organiserte flere ulike team som på forskjellige måter bidrog til lokalsamfunnet rundt Freetown og omegn. Der var de som gikk ut til de ulike skolene med undervisning og tips til lærere, noen lærte de eldste i landsbyene å lese og skrive, andre planla sammen med lokalbefolkningen hvor de skulle bygge latriner og klinikker. Jeg ble med de fleste teamene rundt i området. Det som gjorde sterkes inntrykk var undervisningen til de eldste i en polio-leir. Der bodde mange som hadde fått polio som barn, og som nå mer eller mindre var krøplinger. De var nydelige mennesker, og det var en ære å få hjelpe dem.
Guinea, Vest Afrika (fransk, kom vi til etter en tid i Sierra Leone. Vi skulle bo sammen med Mano-folket i en liten landsby i jungelen i to måneder, ca 7 km fra grensen til Liberia. Vi reiste med African Airlines fra Freetown til Conacry i Guinea. Derfra gikk turen videre inn i landet med et annet gammelt fly. Jeg husker da de satte på luftanlegget etter vi hadde tatt av, så kom det røyk inn i kupeen. Vel, det så ut som røyk, og i tre sekunder var jeg litt urolig for at vi holdt på å bli gasset ihjel.. Men det var bare kondensdamp i det kald luft møtte den svært fuktige og varme lufta i kupeen. Interesant fenomen.
Vi landet på en humpete jord-rullebane i landsbyen N`Zerecore, derfra ble hele teamet på 14 stuet inn i en liten jeep, så bar det videre ut til den lille landsbyen N`Zao. Vi ble stasjonert i et helsestasjons-anlegg som en misjonær holdt på å bygge opp. Vår oppgave ble å hjelpe til med litt bygging, med helsesjekk av landsbyfolk, samt å reise rundt til omkringliggende landsbyer og evangelisere. Vi besøkte et barnehjem med barn fra Liberia som snakket engelsk, ellers var det kun mulig å kommunisere på fransk eller mano så vi brukte en del tolk og kreativt tegnspråk.
Det jeg synes var mest minneverdig, var besøket til fengselet i N`Zerecore. Inni fengselet var det fulstendig anarki, politiet holdt seg på utsiden, og innenfor murene var det den sterkestes rett. Vi hadde med oss mat til fangene, som kikket på oss fra mørke seller i mørke ganger, og som stort sett bestod av velfødde og utmagrede menn fra Liberia. "Taperne" i fengselets maktkamp ble utnyttet på det groveste, og fikk nesten ikke mat. De tok imot maten med store, sultne og hule øyne. Jeg kunne se smerten i blikket deres og de avmagrede kroppene deres fortalte sin egen historie om lidelse...
Vi fikk etterhvert også lov til å fortelle evangeliet til dem, noe som de tok imot med stille lengsel. I en mørk og brutal hverdag, kom det et budskap om håp...
Abonner på:
Innlegg (Atom)