Det begynte med en DTS (Disippel Trening Skole) ombord på Anastasis, det eldste skipet til organisasjonen Mercy Ships. Jeg mønstret på i Nederland, og vi var innom både England, Tyskland og Spania før Afrika stod for tur.
Jeg husker den varme vinden på dekk, og de gyngende bølgene da vi overnattet der under åpen himmel. Stjernehimmelen i Atlanterhavet er eventyrlig. Delfiner svømte ofte foran baugen på skipet, og ble akompagnert med hundrevis av flyvefisk. Kapteinen fant ut at vi hadde god tid før vi seilte inn mot Afrikas kyst, så da fikk vi lov til å hoppe i havet. Noen dykkere passet på under overflaten i tilfelle det skulle komme en hai, eller noe annet stort og skummelt. Jeg så at det var tre svære sverdfisker der i dypet sammen med dem, mens resten av DTSèn plasket på overflaten. Et uforglemmelig minne.
Sierra Leone er et av verdens fattigste land, som for ikke så mange år siden opplevde en grusom borgerkrig. (Filmen "Blood diamonds" gir et godt innblikk i problematikken.) Dette var landet vi kom til, og la til kai i hovedstaden Freetown. På kaia ble vi møtt av hundrevis av glade mennesker som spilte og sang. Dette hadde de ventet på. Over alt vi kunne se var der blikkskur, og slitne murbyggninger. På noen hus var det fortsatt spor etter brann og ødeleggelse. Men folket virket positive, over alt hvor vi gikk ble vi hilset på: "Å påtå" betyr "hvit person" på stammespråket timni eller noe sånt. Ellers snakket de krio i Freetown, noe som minner om en slags barne engelsk. Eks. Om du skal spørre hvordan noen har det, blir det på krio: "How de body?"
Vi møtte utrolig mange mennesker som vi fikk muliget til å hjelpe på forskjellig vis. Hovedoppgaven til skipet var å foreta enkle operasjoner ombord som: svulster, åpen gane, klumpføtter, grå stær, vvf. osv Og mange leger, kirurger og sykepleiere mønstret på for lengere eller kortere tid, for å bidra med sin ekspertise. Skipet organiserte flere ulike team som på forskjellige måter bidrog til lokalsamfunnet rundt Freetown og omegn. Der var de som gikk ut til de ulike skolene med undervisning og tips til lærere, noen lærte de eldste i landsbyene å lese og skrive, andre planla sammen med lokalbefolkningen hvor de skulle bygge latriner og klinikker. Jeg ble med de fleste teamene rundt i området. Det som gjorde sterkes inntrykk var undervisningen til de eldste i en polio-leir. Der bodde mange som hadde fått polio som barn, og som nå mer eller mindre var krøplinger. De var nydelige mennesker, og det var en ære å få hjelpe dem.
Guinea, Vest Afrika (fransk, kom vi til etter en tid i Sierra Leone. Vi skulle bo sammen med Mano-folket i en liten landsby i jungelen i to måneder, ca 7 km fra grensen til Liberia. Vi reiste med African Airlines fra Freetown til Conacry i Guinea. Derfra gikk turen videre inn i landet med et annet gammelt fly. Jeg husker da de satte på luftanlegget etter vi hadde tatt av, så kom det røyk inn i kupeen. Vel, det så ut som røyk, og i tre sekunder var jeg litt urolig for at vi holdt på å bli gasset ihjel.. Men det var bare kondensdamp i det kald luft møtte den svært fuktige og varme lufta i kupeen. Interesant fenomen.
Vi landet på en humpete jord-rullebane i landsbyen N`Zerecore, derfra ble hele teamet på 14 stuet inn i en liten jeep, så bar det videre ut til den lille landsbyen N`Zao. Vi ble stasjonert i et helsestasjons-anlegg som en misjonær holdt på å bygge opp. Vår oppgave ble å hjelpe til med litt bygging, med helsesjekk av landsbyfolk, samt å reise rundt til omkringliggende landsbyer og evangelisere. Vi besøkte et barnehjem med barn fra Liberia som snakket engelsk, ellers var det kun mulig å kommunisere på fransk eller mano så vi brukte en del tolk og kreativt tegnspråk.
Det jeg synes var mest minneverdig, var besøket til fengselet i N`Zerecore. Inni fengselet var det fulstendig anarki, politiet holdt seg på utsiden, og innenfor murene var det den sterkestes rett. Vi hadde med oss mat til fangene, som kikket på oss fra mørke seller i mørke ganger, og som stort sett bestod av velfødde og utmagrede menn fra Liberia. "Taperne" i fengselets maktkamp ble utnyttet på det groveste, og fikk nesten ikke mat. De tok imot maten med store, sultne og hule øyne. Jeg kunne se smerten i blikket deres og de avmagrede kroppene deres fortalte sin egen historie om lidelse...
Vi fikk etterhvert også lov til å fortelle evangeliet til dem, noe som de tok imot med stille lengsel. I en mørk og brutal hverdag, kom det et budskap om håp...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar